Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil mai 2007

1974 Dodge Challenger

High-performance biler opplevde fallende salgskurver og stigende forsikringspremier etter 1970. Utover første halvdel av syttitallet hendte flere ting som påvirket salget av disse bilene som fikk garasjeveggene til å dirre når man vridde om tenninga. Lavoktan bensin og myndighetenes krav til sikkerhetsutstyr resulterte i lavere kompresjon og ekstra vekt. Publikum begynnte dermed å fatte interesse for mer drivstofføkonomiske biler av mindre størrelse. Kjøperne snudde nesa bort fra muskuløse biler som gjorde kvartmila i et sultent byks, mot småbiler som ifølge reklamen skulle være miljøvennlige og sikre. For Chryslers E-body biler nærmet det seg enden. De største motorene og convertibleutgavene som gjorde Challenger og Barracuda/'Cuda legendarisk i 1970 og 71 var naturlig strøket fra utstyrslista for 72 og årene etter. Med 340 og 360 som mest muskelsterke alternativ ble dessverre senere E-bodyer forbigått av A-body både på ytelsessiden og pris. Som eksempel var en Plymouth Duster 340 var en mye lettere bil og ble det naturlige valget til målgruppen kjøpere i alderen 18 til 30 år som fortsatt ønsket ytelser. Den gjorde dessuten kvartmila rundt sekundet raskere.

Denne måneden presenterer vi en 1974 Dodge Challenger her på klubbsidene, siste års modell av Dodge sin ponycar. Bilen er i praksis lik 73-modellen og eneste synlige endring var bakre støtfanger som ble forsterket i tråd med nye og strengere krav til kollisjonssikkerhet. De kraftig synkende salgstallene fikk således spikeren i kista da oljekrisa i Persiagulfen ble kjent. Interessen for å satse videre på å utvikle E-bodyen var like liten hos fabrikken som hos kjøperne. Den 1.april 1974 stengte Chrysler produksjonen av Dodge Challenger og søstermodellen Plymouth Barracuda/'Cuda, ti år etter introduksjonen av Plymouth Valiant Barracuda i 1964.
Tallene for 1974 viste 16.437 solgte Challengere.

Atle Rosenborg fra Gan i Akershus kjøpte sin Challenger tilbake i 1984. Fra Atle ble gammel nok til å holde på med bil har det vært amerikansk på gården. Forskjellige merker ble prøvd ut før mopars muskelbiler ble oppdaget. Challengeren hadde vært i Norge siden 1978 og var allerede preget av klimaet her til lands. En original Challenger fra 1974 var, som du kanskje nå har forstått, ikke spesiellt muskuløs fra fabrikk med unntak av utseendet. Atles bil var hvit med hvitt vinyltak og hadde mørkegrønnt interiør. Og 318 V8. Også kjent som trøtt-atten motor lik 150 hestekrefter... Men Atle hadde planene klare. Hadde han bare emnet så kunne han bygge og oppgradere så mye som lysten og lommeboka tillot. I første omgang ble bilen lakket svart som alltid kler disse bilene, og en high-performance 440 V8 ble kjøpt inn til prosjektet. Bremser og understell ble også oppgradert for å takle bilens nye ytelser. I tillegg utstyrte han bilen med sperre bak og utveksling lik 3.23:1 i stedet for langturutvekslingen på 2.76:1 som satt der fra starten av. Med ett sett tidsriktige 7x15" og 10x15" Centerlinefelger ble Challengeren brukt slik utover 80-tallet.

Behovet for restaurering tvang seg på ny fram utover 90-tallet og i 1995 ble bilen plukket ned og påbegynnt. Restaureringer er tidkrevende og Atle hadde ikke anledning å vie all fritid til garasjen og prosjektet. Lysten våknet derimot igjen med det nye årtusenet. E-bodyene var nå innenfor 30-årsimporten og kanskje synet av de nyimporterte tilskuddene av Challengere og Barracuda var med å sette Atle i sving igjen? I hvert fall var motivasjonen der og deletilgangen på disse bilene var blitt betraktelig enklere med mye reproduksjon å velge blant. Det mørkegrønne interiøret har aldri vært nevneverdig slitt og Atle ønsket å beholde dette. Med hensyn til dette begrenset også valget av utvendig kulør seg. Hi-Impact koden for Go Green ble skaffet til veie og sammen med et mørkegrønnt vinyltak er resultatet blitt en oppsiktsvekkende bil så muskelstruttende som den kan bli. I tillegg til at all rust er tatt er mye detaljering foretatt og motoren gått over og fintunet. Bakakslingen er byttet til en enda mer akselerasjonsvillig på 3.55:1.
Mens andre gjerne går over til større og mer komfortable biler med tiden så velger Atle det motsatte for sin pony-car. "Det skal kjennes i rygg og nakke, når man trår på med en slik", sier han!
Atle har nå igjen hatt den på veien siden 2005 og har også mottatt premier for bilen på treff.

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil