Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil mars 2006

1970 1/2 Dodge Challenger T/A 340 Six Pack

Ettersom 60-årene gikk mot slutten nådde high-performance bilene sitt høydepunkt. Markedet ønsket seg bare mer og mer krefter både fra midsizebilene og de mindre ponycars. Fabrikkene i Detroit kjempet hardt om å levere de mest brutale bilene klare for gatebruk og det hele kulminerte dermed i en mengde spektakulære utgaver med mindre vekt på komfort og utstyr og til dels slette kjøreegenskaper. Fort-rett-frem var stikkordet og Chrysler befant seg midt oppe i det hele. I 1970 kom en redesignet Plymouth Barracuda og den helt nye søstermodellen Dodge Challenger som Chrysler satte inn i muskelbilskrigen. Intensjonen her var at Barracuda skulle ta salget fra Mustang og Camaro/Firebird mens Challenger var rettet inn mot den luksuriøse gruppen high-performance biler som Cougar, Chevelle og GTO. Etter introduksjonen av de nye E-body bilene og man så hvor populære de ble, bestemte Chrysler seg for å delta i SCCA Trans-Am løpsserien i USA. Dette forutsatte at de bygde 2.500 biler for ordinært salg og gatebruk for å kunne delta og både Plymouth og Dodge oppfyllte disse kravene med henholdsvis Cuda AAR og Challenger T/A. I løpet av fem uker i mars og april 1970 rullet det nødvendige antallet ut fra fabrikken og bilene ble dermed benevnt som 70 1/2 modeller.

WPC Club of Norway har nylig fått innmeldt nettopp et eksemplar av Dodge Challenger T/A og vi deler gjerne dette konseptet med deg gjennom denne månedens bil. Det er Roar Pettersen, sekretær og webmaster i klubben, som har importert sin drømmebil gjennom mange år. Det hele startet sent på 80-tallet da han i en periode satt på gutterommet med ulike hobbybyggesett av amerikanske biler. En dag hadde butikken fått inn en 1970 1/2 Dodge Challenger T/A og det var en sånn man kunne velge å bygge enten som original eller kustomisert med hull i panseret til motor og med flammeteip langs sidene. Roar har i alle år vært opptatt av biler og trafikk og syklet daglig fram og tilbake langs gamle E68 gjennom Samnanger og studerte biler. De beste minnene er fra varme sommersøndager når amcar-klubbene i Bergensdistriktet hadde cruisinger gjennom bygda og disse svære bilene med herlig buldrende lyd sklidde forbi i uendelige rekker. Van-modifisering var på sitt beste og alle amerikanere var høye bak. På den tiden gikk det dessuten en grønn Plymouth Road Runner Superbird i Bergensområdet, et utrolig mektig syn. Tøft, tenkte Roar og var aldri i tvil om byggesettet sitt, det ble naturligvis flammevarianten. Vi skrur tiden fremover noen år og både videregående skole, militæret og diverse arbeidsforhold har passert. Etter åpningen av ny hovedflyplass på Gardermoen begynte en ny tidsregning der ny jobb og bedre personlig økonomi forledet tankene innpå drømmen om egen amcar. Interessen hadde ligget der latent hele tiden og i årene som var gått hadde han til og med funnet ut hvorfor det stod Six Pack på byggesettet, nei det hadde faktisk ingenting med det de tøffe guttene på ungdomsskolen snakket om hver fredag. Han hadde også skjønt såpass at plastmodellen av en ordentlig Dodge Challenger T/A ville hatt et naturlig "stuk" selv om han ikke hadde valgt flammeversjonen med tredobbelt størrelse bakhjul. Vi spoler tiden enda noen år fremover. Plymouthen som ble innkjøpt i 1999 kvalifiserte til medlemsskap i WPC Club of Norway og gjennom deltakelse på treff både i klubbsammenheng og øvrige arrangement bare økte lysten og higet etter en Challenger eller Cuda. Og da helst en T/A- eller AAR-utgave, for det er utvendig design og dekor som er viktigst for Roar. Det at dette var high-performance utgaver med smallblock som antagelig gir bedre kjøreegenskaper var bare et pluss i denne sammenheng.

Roar forteller selv hva det er som skiller T/A-utgavene fra øvrige Challengere og han starter naturligvis med det visuelle. Det mattsvarte glassfiberpanseret med opphøyet funksjonellt scoop er gjerne det første man legger merke til. Dodge utviklet dette panseret som var mere effektivt enn lift-off panseret på 69 1/2 Six-pack bilene. Den første varianten tapte noe av sin funksjon på grunn av luftturbulensen ved panserets overflate, dette unngikk man ved å heve luftinntaket noen få centimetre. Panseret benyttet her er dessuten hengslet i bakkant og låses med to racing-type hood-pins. Glassfiberpanserets dårlige støyisolering gjorde imidlertid at radioantennen måtte monteres på høyre bakskjerm på disse bilene. En særegen, bred dekorstripe gikk langs karosseriets øvre del bakover til C-stolpen. På framskjermen brytes stripen av bokstavene T/A og nedenfor fantes en dekal pålydende 340 SIX PAK. En unik spoiler i ABS-plast ble montert på bagasjelokket og kallt duck-tail etter dens fasong. Karosseriets øvre bakpart ble i samme slengen sortmalt. Alle disse eksteriørdetaljene ble for øvrig bare levert i sort. I tillegg til dette var det standard med eksosutslipp på sidene i forkant av bakhjulene, 7x15" sortlakkede stålfelger med dog-dish navkapsler samt krommede pynteringer på disse. En nyhet for året, og som den første muskelbil fra USA, ble Challenger T/A levert med ulik dekkdimensjon foran og bak. E60-15 foran og G60-15 bak med uthevet hvit skrift. Alle de nevnte detaljene var standard på T/A og kunne ikke velges bort. På den annen side kunne ingen av disse detaljene bestilles som tilbehør på øvrige Challenger-, R/T- eller SE-utgaver. (Med unntak av panseret som i noen tilfeller ble montert på R/T-utgaver da man ikke klarte levere nok shaker-hoods til disse.) Alle T/A ble levert med pop-opp race-inspirert tanklokk, dette var for øvrig et option på R/T.
På bildene ser vi at Roar sin bil i tillegg har optionmonterte chin whisker frontspoiler og bakrutesjalusi. Disse fikk man også kun i sort utførelse. Valgte kunden vinyltak til bilen var det sort farge som gjaldt her også. T/A ble aldri levert som convertible. Lakk kunne man imidlertid velge fra hele fargeskjemaet Dodge presenterte for 1970 inkludert syv option high impact-kulører som Top Banana Yellow er en del av. Denne bilen ruller dessuten på 7x15" option rallye wheels med ettermonterte radialdekk.
Interiørmessig fulgte Challenger T/A samme linje som R/T med unntak av instrumentpanelet. R/T-utgavene hadde rallye cluster med blant annet turteller som standard mens du måtte betale ekstra for dette på en T/A. Som vi ser av bildene er det ettermontert turteller og målere for oljetrykk og -temperatur på Roar sin bil. Denne har også sorte bucket seats med konsoll og slap-stik automatvelger. Utrolig nok valgte en del kjøpere av T/A-utgaver hel benk foran sammen med rattgear.

Motoren er en unik og forsterket 290-hestekrefters utgave av Chryslers 340 cui V8-blokk. Denne ble utstyrt med et aluminiumsinnsug påmontert tre Holley toports-forgassere i rekke. Derav navnet six pack! Dette oppsettet er i prinsippet det samme som du kjenner fra 440 six pack-utgaver. I vanlig hverdagstrafikk er det bare den store senterforgasseren som mater, mens ved kickdown eller kraftig pådrag kommer de mindre forgasserene etter for alt de er gode for. Tilsammen noe over 1000+ cfm er kapasiteten her. Muskelbilene i denne perioden var utviklet hovedsaklig med tanke på å drive bilen fort og brutalt rett fremover. Chryslers intensjon om å delta i baneløp gjorde at alle T/A fra fabrikk ble utstyrt med et stivere forhjulshjuloppheng bestående av heavy-duty torsjonsstaver som på HEMI-utgavene og et kraftig stabilisatorstag lik 0.95". Stabilisatorstag bak var også standard på T/A samt heavy-duty støtdempere både foran og bak. Drivverket på en T/A bestod av enten en tettsteget 4-trinns manuell gearkasse med det kjente pistol-grip håndtaket eller TorqueFlite automatkasse. Bakakselen var Chryslers bunnsolide 8 3/4 med standard sure-grip differensialsperre og 3.55:1 utveksling. Eneste option her var 3.91:1 for den som ville komme enda fortere frem her i verden.

Hvordan gikk det så med T/A som modell? I SCCA-serien slet både Dodge og Plymouth mot de mer rutinerte fabrikksteamene, Dodge sin Challenger T/A endte som nummer fire her og Plymouth med Cuda AAR nummer fem ved sesongslutt. Også problemer med å forsikre overpotente muskelbiler samt det faktum at Pontiac hadde sikret seg rettighetene til å bruke Trans Am-navnet, gjorde at Chrysler valgte å trekke både fabrikkstøtte til lagene og hele modellserien for 1971.

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil