Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil april 2014

1961 Chrysler 300 G

1961 ble ett viktig årstall i Chryslerhistorikken. Det ble nemlig siste året for Virgil Exners karakteristiske halefinnedesign. Det var også det siste året for hva mange anser som den "renodlete" 300-serien. I fra C-300 ble lansert i high-performance sjiktet i 1955, og frem til 300 G i 1961, var serien kun levert med den sterkeste motoren Chryslerkonsernet kunne by frem. Og de fantes kun i sporty todørs hardtop eller todørs convertible utgave. Fra 1962 ble bilene vingeklippet og Chrysler lanserte rimeligere 300-varianter parallelt med letter-serien. Non-letter utgavene kunne fås både som to- og firedørs utgaver og med lavere motoreffekt.

Da Chrysler 300-serien ble introdusert kjente ingen til begrepet muskelbil. Det er ett definisjonsspørsmål om ikke Chrysler C-300 likevel var Amerikas første muskelbil allerede i 1955. Den oppfylte alle forventninger til en muskelbil så nært som på ètt punkt; prisen. Muskelbilkrigen ti år senere baserte seg på innstegsmodeller av kompakte eller mellomstore biler. Som oftest var de ribbet for utstyr, men med de sterkeste motorene som standard. Dermed ble disse salgbare til en mye større kundegruppe, tenåringer inkludert. Virgil Exner og femtitallets 300-lansering kjente ikke dette markedet. Kombinasjonen av motorkraft i en romslig, tung og luksuriøst utstyrt bil, gjorde bilene altfor kostbare for ungdom. 300-serien fra 1955 til 1961 ble i stedet en eksklusiv bil produsert for en meget snever kjøpegruppe.

1961-modellene fra Chrysler beholdt tilsvarende finner som året i forveien. Forskjellene i designet ses i profilene fra der finnene starter på midten av dørene, og forover. I fronten ble de doble, runde hovedlampene skråstilt over hverandre. Et utall custombyggere har senere kopiert denne plasseringen med varierende hell. I hekken ble baklampene flyttet fra finnene og ned til panelet over støtfangeren. Ryggelysene ble i stedet plassert i finnen. 300 G hadde noen mindre forskjeller i listverk, en særegen 300-grill og de ble dekorert med sporty rød, hvit og blå medaljonger på iøynefallende steder. En 413 V8 oppgitt til 375 hk var standard i 300 G. Effekttallet ble oppnådd ved hjelp av et Ram-innsugsmanifold under to fireporters forgassere. Nær samtlige biler kom med TorqueFlite trykknappsautomat, men noen ytterst få hadde tre-trinns manuell gear. 1.280 eksemplar ble bygget som todørs hardtop og kun 337 som todørs convertible.

Anton Drønen fra Samnanger i Hordaland ferdigstilte sin 300 G restaurering til fjorårets sommer. Bilen har han holdt på med siden han kjøpte den i 1996, eller … den har for det meste stått på vent i disse årene. Anton er godt kjent i WPC-miljøet og det er godt kjent at han alltid har hatt mange biler å holde på med. Da han begynte restaureringen av G'en i 1996-97 avdekket han fort rust i bagasjeromsbunnen og mere til, som tilsa at det ble mer enn ett vinterprosjekt. Bilen gikk nærmest inn i en tornerosesøvn mens Anton etablerte seg med familie og holdt på med andre bilprosjekter. Etter kameraten Kjell Egil Mandelids altfor tidlige bortgang i desember 2011, bestemte Anton seg for å ta fatt på 300 G'en på ny. Hendelsen ble en vekker for Anton som fra da av prioriterte restaurering av G'en fullt ut.

Denne bilens norske historikk går ikke lenger tilbake enn bare få måneder innen Antons handel. Knut Løvstad hadde kjøpt og importert den på vårparten fra USA. Bilen stod hos Gary Goers i Montana, mens bilens eier befant seg i California, og omstendigheter gjorde at den måtte selges. Goers forestod salget på vegne av klienten. Knut visste at det var en god bil, men han så også tidlig at bilen behøvde mere karosserijobb enn forutsatt. Dette året begynte han i ny stilling som verksmester i Kragerø og innså at tiden ikke strakk til for denne 300 G'en. Knut kjente til at Anton i denne tiden kjørte en 1957 Dodge Coronet og at han var interessert i å finne en 1958 De Soto convertible. Begge var klar over at en slik De Soto i ok stand kunne ta lang tid å finne, og Anton ble dermed forespurt om å kjøpe G'en. På vei til Rättvik i juli/august 1996 svingte Anton innom Knut i Telemark og beseglet handelen.

Antons Chrysler 300 G har en veldig tidlig produksjonsdato, ifølge fabrikkens skjema skal den ha rullet av samlebåndet 18. august 1960. Dette var den åttende produserte 300 G ifølge chassinummeret. I lang tid ble den ansett som den eldste, eksisterende 300 G i verden. Som ny ble den ble solgt ved Ogner Chrysler-Plymouth i byen Culver City, Los Angeles distrikt, California. Bilen hadde hatt samme eier i USA fra 1970 og helt frem til den ble eksportert til Norge. Eieren var en kjent skikkelse i 300 letter-series miljøet der borte med flere Exnerbiler i sitt eie. Under transport i USA ble dessverre G'en skadet av en annen bil i det en sikringsstropp røk. Venstre halefinne fikk seg en real trøkk, men skaden ble seriøst rettet av et hotrodfirma før bilen ble sendt videre til Europa. Knut var ved kjøpet blitt fortalt at bilen ikke hadde rullet mye etter full gjennomgang, noe som viste seg å stemme bra. Kun en lettere gjennomgang var nødvendig for Antons vedkommende. Komponenter I forstilling og bremser var fornyet, bakakselen var overhalt og gearkassen tilsynelatende nyoverhalt. Anton har sett over alt og gjort oppgraderinger der det syntes nødvendig. Bilens interiør var kledd opp igjen en gang på 80-tallet og ved kjøpet fulgte det med ett nyprodusert og komplett interiør i beige/tan farge fra Gary Goers. Anton har likevel vurdert det nåværende til å duge en tid til, så sparer han det nye til behovet er der. Bilens dashbord er urestaurert og i godt skikk. Bilen var i det store og hele i en sunn og komplett tilstand ved importen. Noen manglende emblemer skaffet Knut Løvstad frem i NOS tilstand.

Etter at Anton i januar 2012 kastet seg over restaureringen med ny iver, jobbet han intenst frem til mai samme år. Formålet var å ha bilen klar til sommerens sesong, men han innså da at det ville gå på akkord med kvaliteten på arbeidet eller at en del finish måtte utsettes. Alle karosseripaneler ble rettet og funnet klare for lakkering, og fargevalget var enkelt; Alaskan White som originalt. Anton lakkerte selv bilen hjemme i egen garasje. Tempoet ble satt ned og vinteren 2012/2013 gikk også med. Ny måldato var sønnens konfirmasjonsdag i mai 2013. Bilen hadde aldri vært fremvist for Biltilsynet, eller Trafikkstasjonen som det senere endret navn til. I løpet av årene som gikk var også regelverket blitt endret. Anton hadde derfor noen år tidligere vært i kontakt med Tollvesenet og Trafikkstasjonen og forelagt all dokumentasjon. Dermed var han sikker på at det ikke skulle bli problemer ved visningen for førstegangsgodkjenning på vårparten 2013. Det blir alltid en liten innspurtfasen for å rekke alt, og bortsett fra en kort tur på noen få kilometer til nærmeste bensinstasjon, gikk den første turen med bilen de 11 milene gjennom Hardanger og til Voss. Dette må ha vært både spennende og følelsesladet. Først og fremst fordi bilen endelig var ferdigstilt, men også fordi den skulle på bukken hos Statens Vegvesen bare noen timer etterpå. Visningen gikk helt fint og skilter kom på bilen til konfirmasjon og treffsesong. Bilen ble mye brukt sist sommer og tilbakela mange mil, blant annet til treffet Classic Car Week i Rättvik. Nyproduserte diagonaldekk kom på bilen og kjørekomforten ble upåklagelig - slik en klassiker skal oppleves.

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil