Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil april 2015

1971 Plymouth 'Cuda convertible

NB: aktuelt nummer av klubbladet Mopar News inneholder flere bilder av reportasjebilen + en utvidet artikkel med detaljert bakgrunnsinformasjon om modellens ettertraktethet. Dersom du ikke mottar bladet, klikk her for innmelding.

Robert Sjørengen har stor interesse for Plymouth Barracuda. Han startet riktignok sin amcar-historie som 18-åring i en 1969 Ford Mustang Fastback. Han var tenåring midt på 80-tallet, men allerede to år senere hadde han forfinet smaken såpass at en 1971 Plymouth 'Cuda convertible ble innkjøpt. Dette var en ekte 'Cuda utgave, men den originale 383 V8 var blitt byttet ut med en 440 V8. Robert eide denne helt frem til 1998, og totalrestaurerte bilen hjemme i Brumunddal i løpet av disse årene. En tidskorrekt 383 V8 sporet han opp fra en 1971 Plymouth i USA og fikk sendt over. Den sjeldne bilen er det nok mange norske moparinteresserte som husker. Fargekombinasjonen var autumn bronze metallic utvendig med sorte billboardfelter over bakskjermene og ett brunt interiør. Antagelig var det den eneste ekte 1971 'Cuda convertible som befant seg i landet. Robert utførte en grundig renovering og bilen hadde ett kort opphold hos to eiere i Haugesund og Hønefoss, før den ble eksportert tilbake til USA hvor den endte i Texas. Robert har senere fått kontakt med dagens eier via internett og vet at bilen blir godt vedlikeholdt.

Robert sa ikke opp mopar-karrieren ved salget av convertiblen. I 1999 kjøpte han seg en 1970 Dodge Charger R/T. Chargeren er lakkert i en spesiell dyp, lilla, kulør og han har montert inn en Hemi-motor og manuell gearkasse. Det er en favorittkombinasjon - og Robert har den bilen enda. Noen år inn i det nye milleniet importerte han så en andre generasjon Plymouth Barracuda fastback av 1969 modell. Det var ett meget rustent objekt han så for seg å bygge racebil av. Ved kjøpet trodde han dette var en Formula S utgave, men prosjektplanene slo krøll på seg da bilen var vel hjemme og et build sheet tilfeldigvis avslørte at dette var en original 383 V8 'Cuda med firetrinns manuelt gir. Bilen ble i stedet restaurert og registrert for gatebruk, og datteren hans overtok den. Robert viste seg som en ansvarsfull far og jenta skulle slippe å gå omvegen via en Ford Mustang, på veg inn i voksenverdenen. Robert manglet fremdeles racebil, og han fikk nyss om et tomt og rustent skall av en Barracuda fastback, plantet bak en låve i nærheten av Molde. Nå handlet det om en 1968 modell som var bedre egnet til planene hans. Bilen hadde kommet inn fra Sverige noen år tidligere og hadde vært innom flere eiere etter det. En solid bigblock ble satt inn her også, og etter en hel bråte med timer i garasjen, ble den både kjørbar og konkurransedyktig. Ikke nok med dèt, etterhvert fikk han til og med norske skilter på bilen. Norges strikte regelverk har aldri vært særlig tilrettelagt for å gateregistrere slike biler, men Robert kjempet seg gjennom dokumentasjonsveldet. Nå har han racebil som passer både på Gardermoen og til regulær street-legal eller illegal kjøring. Parallelt med dette har han også hatt en 1971 Plymouth 'Cuda med Hemi og manuelt gir. Denne var hvit med sort tak og sorte billboards, og er nok også godt kjent blant moparfolket i Norge. Den unngikk heller ikke litt kjøring på stripa, det er der disse bilene er i sitt rette element. Og hvor Robert virkelig trives.

Lysten på å kjøre en 1971 'Cuda convertible igjen, tok imidlertid overhånd. Han sporet opp en slik til salgs for en vettug pris i USA, og lot den hvite gå videre til neste eier. Bilen du ser på sidene her, er en original 340 'Cuda convertible med firetrinns manuelt gir. Manuelt gir er noe Robert behersker bra, men å kjøre muskelbil med smallblock, dèt satt nok lenger inne. Ekte 'Cuda convertibler florerer det ikke av, og bilen var innenfor målgruppen på alle måter ellers, så handel ble det. 'Cudaen har blitt restaurert over en fireårs periode sist på 1980-tallet i USA. Åttiårene var en tid hvor kustomisering stod sterkt og originalrestaureringer omtrent ikke forekom. Muskelbiler skulle ha eksosenden foran bakhjulet, hi-jackers støtdempere, teddyforet interiør og overdrevet bruk av glitter eller psykedeliske striper utvendig. All ære til familien som valgte originallinjen for denne flotte convertiblen, de var absolutt forut for sin tid. Som nyrestaurert ble den presentert over forsiden og med reportasje over flere sider i aprilutgaven 1990 av bladet MoPerformance. Bilen har på ett tidspunkt også stått utstilt på Mopar Nationals i Columbus, Ohio, hvor den fikk plass i en av temahallene arrangøren satte opp. Robert kjøpte og importerte bilen i 2012, og selv over 20 år etter restaureringen fremstod den i meget god stand. Det vitner om lite og forsiktig bruk. Bilen antas å rulle på de samme klassiske GoodYear Eagle ST radialdekkene den er vist med i magasinet fra 1990. Under restaureringen ble det gjort noen avvik fra bilens opprinnelse, men kun varianter av hva det faktisk gikk an å bestille den med som ny. Opprinnelig var den lakkert i B5 Blue Fire metallic blå kulør utvendig og interiør var blått. Eierne som restaurerte bilen valgte i stedet V2 Tor Red (Plymouth sitt navn på Hemi Orange) utvendig og et oransje interiør med tekstiler innfelt i de skaitrukkede setene. Det originale 'Cuda panseret med to opphøyde, falske, luftinntak, ble erstattet med et mektig shaker-panser og sortlakkert shakerboble. Dette var standard på HEMI utgaver og kunne bestilles som ekstrautstyr på de øvrige. Èn modifikasjon har blitt utført etter at reportasjen stod på trykk. Både fremme og bak har de krommede stålfangere blitt byttet ut med lakkerte fangere i bilens kulør. Dette var ett tilgjengelig ekstrautstyr hvor bilen ble utstyrt med lettere støtfangere produsert i elastomert kunststoffmateriale. Disse fangerne har i tillegg innfesting uten synlige bolter. I øvrig er bilen utstyrt fra fabrikk med firetrinns manuelt gir og den mektige Hurst pistolgrep skifterspaken. En midtkonsoll har blitt påkostet, den var bare standard sammen med automatgir. Rallye instrumentering med fire store klokkeinstrumenter og datidens heftige båndopptaker med mikrofon er på plass. Bilen har også tofarget frontrute, en vinge på bakluken, og servoassisterte bremser med skiver fremme. Rallye felger i 15" sitter montert, hvor lakkerte 14" stålfelger med senterkapsler var standard.

Bilen har fremdeles sin originale 340 V8 og er en ettertraktet og sjelden modell. De er på langt nær så opphausede som 426 HEMI-utgaver, men prisene på øvrige 'Cuda og Barracuda convertibler, følger taktfast etter. 340 V8 var den eneste smallblock motoren tilgjengelig i 'Cuda utgaver. There's no substitute for cubic inches, er ett velkjent slagord når det kommer til muskelbiler. Fritt oversatt til "det finnes ingen erstatning for stort motorvolum". Det er en sannhet med modifikasjoner. Store bigblock-motorer var i vinden og gav et utrolig psykisk overtak på den du stilte deg ved siden av foran rødlykten i 1970-71. Enkelte av bigblock-kraftpakkene fra både Mopar, GM og Ford hadde hestekrefter og dreiemoment nok til at undergrunnsbaner stoppet opp og jordrotasjonen endret seg. Det krevde sin mann å kuske alle disse kreftene for å få de ned i bakken. Marginen var ytterst liten fra et vellykket lyskryssrace til overdrevet hjulspinn. 340 'Cuda utgaver ble i datidens motorpresse raskt fremhevet som noe så sjeldent som en muskelbil som faktisk hadde kjøreegenskaper. 340 utgavene ble levert med ett stabilisatorstag bak som standard, samtidig som smallblocken bidro til betraktelig mindre vekt fremme. De fleste muskelbiler led av understyring og egnet seg best for dragrace, mens 340-utgavene fikk svingegenskaper som kunne konkurrere med europeiske sportsbiler. Det overlegne veigrepet i kombinasjon med motorenes perfekte balansering, gjorde det lett å unngå hjulspinn. Det var mange Mach I-, SS- og R/T-sjåfører som fikk hakeslipp av den "lille loppa" som flydde i vei foran dem ut fra startplata. Var sletta lang nok, ville bigblockgutta i de fleste tilfeller komme seirende fra det, men det er jo alltid moro å skremme litt. For ikke å snakke om en inspirert tur på svingete veger!

Robert avslutter med å fortelle at denne gangen er han antagelig ikke alene i landet om å eie ett eksemplar av den legendariske modellen. Han kjenner til ett eksemplar i Drammen og ett i Grenlandsdistriktet. Det er usikkert hvilken tilstand de er i og om de er gateregistrerte og kjørbare. Vi ønsker alle tre velkommen på våre treff i sommer, det ville blitt ett glimrende tress sammen.

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil