Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil august 2009

1971 Plymouth Duster

Konkurransen om størst ytelser og det tøffeste designet, hardnet til mot slutten av 1960-årene. Også de minste bilene ble dratt inn i muskelbilkrigen og A-bodylinjen med Dodge Dart og Plymouth Barracuda viste seg å bli svært populære ved lanseringen av 340 V8 i 1968. Bilene var betydelig lettere enn midsizelinjen og med en potent smallblock V8 hadde de ytelser fullt på høyde med muskelbiler utstyrt med langt større motorer. I tillegg ble disse nå verdige konkurrenter overfor kjøpere til kompaktmodellen Chevrolet Camaro, lansert i 1967. En oppgave hos fabrikken ble å skille ut GTS- og Formula S-utgaver fra mannen i gatas matpakke-Dart. I tidstypisk Detroitstil løstes det i form av påklistrede striper og dekaler, dobbelt eksosanlegg, sporty utseende speil og felger og gjerne toppet med ett racing-inspirert panser. I 1970 gikk så Plymouth Barracuda over fra å være basert på Valiant A-body, til å bli en søstermodell av den helt nye kompaktbilen Dodge Challenger med E-body plattform. Samme år presenterte fabrikken en ny og sporty utseende modell på A-body plattform som ble hetende Valiant Duster. Fronten var identisk med Valiant og det samme var interiøret. Det som skilte seg ut var fastbacklinjene på taket og ett eget baklysarrangement. Ventilasjonsruten i dørene ble droppet og de bakre siderutene ble lagd som pop-ut for å spare kostnader. Motor og øvrig utstyr var som for Valiant, men en spesiell utgave kalt Duster 340 ble tilbydd den økende kundegruppen som hadde oppdaget fordelene ved en lett bil med relativt høye ytelser. 1970 Plymouth Duster 340 kunne identifiseres ved sin mattsorte grill og et tape stripesett i bilens fulle lengde samt rundt baklampene. Dashbordet var standard Valiant, men speedometeret strakk seg til 150 mph. En pansermontert 8.000 rpm turteller var ekstrautstyr, det samme var separate stoler og midtkonsoll. Hjulopphenget på Duster 340 bestod av kraftigere støtdempere og torsjonsstaver fremme og bladfjærer bak. Et stabilisatorstag ble montert i forstillingen og skivebremser ble levert foran, dog uten servo som standard. De nye Rallyefelgene av året ble levert som standard på Duster 340 med dekkstørrelse E70x14 tommer. 340-motoren, oppgitt til 275 hk, ble koblet til en tretrinns manuell gearkasse og gulvmontert skifter. Som ekstrautstyr kunne både firetrinns manuell gearing og den velkjente tretrinns Torqueflite automaten velges. Valiant Duster ble en enorm salgssuksess i 1970 med 192.375 solgte og 24.817 Duster 340. For 1971 ble det bare gjort mindre endringer på modellen i form av små modifikasjoner i grillen og ett sett bredere baklamper. Valiant-navnet ble helt tatt bort fra modellbetegnelsen, og noen spennende nyheter fantes også på utstyrsfronten dette året som hood pins, Tuff sportsratt og soltak. Duster 340 utgavene ble ytterligere profilert i form av en særegen grill i sølv utførende og iøynefallende dekaler rundt hele bilen. Også i 1971 solgte Duster i standardutførende meget bra med 173.592 biler, mens tilbakegangen på muskelbilmarkedet dette året halverte produksjonen av Duster 340 til 12.886 enheter.

Nok en gang har vi gleden av å vise frem en bil med gammel norsk historie. Jon Nielsen fra Askim har eid sin 71 Plymouth Duster helt siden 1978. Sjømannspresten John Lund kjøpte bilen ny i november 1970 i New York og tok den med hjem til Ørsta i Møre og Romsdal i 1971. Her rullet bilen noen beskjedne miles utover syttitallet og den skiftet også eier en gang før Jon Nielsen i 1978 så den annonsert hos en bilforhandler i Drammen. Nielsen bodde da i Vadsø i Øst-Finnmark og kjørte sørover i en sliten Opel Rekord som ble levert på bilskroten etter innkjøp av Dusteren. Bilen kostet kr. 26.500,- og de vel 200 milene nordover igjen ble tilbakelagt med en smilende, ung, Nielsen ved rattet. Bilen hadde sin originale gullfargede kulør, men i Vadsø ble den lakkert opp i en mørkebrun kulør med tidsriktig gullfarget stripe langsetter karosserisidene. Allerede i 1979 la han ut på en langtur nedover Europa med bilen. Nå er det en langtur i seg selv for en finnmarking å ta seg til Sør-Norge, men legg til en rundtur gjennom samtlige vesteuropeiske land i tillegg til Polen og Øst-Tyskland, så var det litt av en road trip som ble gjennomført. Veistandarden var en helt annen den gangen og han minnes også så tungrodd systemet var i de tidligere østblokklandene. Bilen gikk imidlertid som ett sveitserur hele reisen og det var en minnerik ferietur. Senere samme år ble han arbeidsledig nordpå og pakket tre bæreposer med saker inni bilen og kjørte sørpå igjen. Siden da har han bodd og jobbet her. Dusteren tjente året rundt som dagligbil til den ble satt unna i 1987. Pendlingen til jobb gikk ved kollektivtransport så bilen har frem til dags dato faktisk ikke rullet mere enn 51.000 miles. Nielsen beretter om deletilgangen på den tiden som han opplevde som god. Møller US i Oslo leverte slitedeler og hadde ofte varene på hylla. Det hendte også at han handlet direkte fra firmaer i USA og da gikk bestillingene via telefax. For eksempel kom han over originale Mopar skjermbuelister hos Year One som allerede var ett veletablert selskap på ettermarkedssiden. Han var også selv over til USA ved to anledninger i 1981 og 1986 og passet på å få med både nødvendige deler og kjekt-å-ha saker. Den siste turen forløp ved å fly til Florida der en 1972 Dodge Dart ble kjøpt inn for USD 1.000. Bilen ble i løpet av fire ukers ferie kjørt på tvers av kontinentet og solgt for nøyaktig samme sum i San Fransisco. Naturligvis hadde han sørget for å plukke av interessante deler først. Blant annet tok han med seg flere lamper i interiøret og bagasjerommet i tillegg til blinklysindikatorene montert oppå forskjermene. Han husker at bilen var omtrent identisk til hans egen Duster, men i Darten satt det en 318 V8 og bilen hadde automatgear og aircondition som kom godt med for trivselen og reisekomforten. Nielsens Duster var opprinnelig utstyrt med den minste rekkesekseren på 198 cui og en tretrinns manuell gearkasse. I øvrig var den spartansk utstyrt med standard trommelbremser og ingen servoassistanse hverken her eller på rattet. Den kom med standard benksete foran og det mest luksuriøse utstyret på bilen var kanskje AM-radio og den hendige viften for å holde bakruten fri for dugg, snø og is. Ok, vi lever i 2009 og kan vel nå avskrive AM-radioen som luksusutstyr. Hjulene var originale stålfelger med små kapsler som dekket navet og hjulmutrene. Bilen var blitt noe slitt i forstillinga da han satte den unna i 1987 og siden han ikke hadde noe behov for å ha den på veien ble den stående en tid. Restaureringen påbegynte han så smått i 1992 og fullførte den over mange år hjemme i garasjen. Faktisk rakk han å bygge en ny dobbelgarasje også i løpet av disse årene og i tillegg innrede ett lite verksted for å fullføre jobben. Lista ble lagt høyere etterhvert som tiden skred frem og han har bevisst valgt å avvike bilens opprinnelige build sheet og oppgradere bilen med mere utstyr. All finish er selvsagt utført slik bilen ville fremstått om den hadde vært bestilt med tilsvarende utstyr fra fabrikk. Først i 2005 kom bilen på veien igjen og da gikk premiereturen sammen med Lars Stene til klubbens vårcruising på Tyrigrava. Stene ble underveis koblet inn i restaureringsarbeidet og Nielsen fremhever kunnskapene han innehar på A-bodyer. Med Stenes hjelp har de sammen klart å gjenskape nøyaktig finish på alt arbeidet og kun motoroverhaling og lakkeringsjobben har han behøvd hjelp med. Bilen ble også slipt plateren i forbindelse med grunnarbeidet hvilket bekreftet at det ikke fantes rustangrep av betydning. Den originale sekseren var ikke aktuell i Nielsens planer, derimot falt valget på en 318 V8 med ett toporters forgasseroppsett. Via en 904 automatkasse og 8 ¾ bakaksel med 3.23:1 utveksling, er bilen både økonomisk og turvennlig i bruk nå. Understellet er oppgradert og forsterket tilsvarende V8-utgavene var fra fabrikk. For å styre og stoppe bilen på beste vis er servoassistere skivebremser montert fremme og servoassistert styring i kombinasjon med et Tuff ratt gir bedre grep og komfort. Innvendig har han også satt inn separate stoler og midtkonsoll med gearvelger. Stolene er trekt opp i originalmønster og dørsidene er byttet ut med nye fargekodede paneler siden de originale var dekorert med uoriginale stereohøytalere. Standardspeilene byttet han ut med krommede Rallyespeil og felgvalget er Rallyehjul i 14" med 215 brede radialdekk i originalt utseende. Sidemarkeringslampene bak er for tiden med oransje glass som de fremre og dette er tilpasset norsk regelverk. De røde sidemarkeringslampene har han naturligvis liggende og dette er enkelt å bytte om på. Fargen er en mørkegrønn kulør tilnærmet lik en av de originale fra fargekartet tilbake i 1971. Ett hvitt stripesett i bilens fulle lengde pluss rundt baklampene frisker til utseendet og sammen med nøyaktigheten i arbeidet både under bilen og i motorromet, fremstår bilen med en beundringsverdig nybilfølelse. Nielsen fremhever den gode deletilgangen i dag, akkurat som tilbake på 80-tallet. Forskjellen er at nå har internettbutikker og eBay kommet til. KS Autoparts i Notodden har også vært inne i bildet og hjulpet til, senest med en ny isolasjonsmatte under panseret, montert i sommer. Ellers har han fartet en del i Sverige på jakt etter deler, blant annet i Sunne, Osby-skroten og hos nå avdøde Lennart Widerdal (Baronen i Bettna). Delelageret hos Baronen var litt av en institusjon for moparentusiaster og her fikk Dusteren blant annet nytt komplett Walker eksosanlegg og noen foringer til vindusviskermekanismen som ikke er i produksjon lenger. Å skaffe ny frontrute var også en fornøyelig historie. En kjenning innen bilglassbransjen foretok et rutinesøk i firmaets database idet han var i ferd med å sende ordre over til USA, og jammen viste det seg at et firma i Bergen hadde original rute på hylla tilbake ifra 1971. Det var bare å børste av støvet og deretter bøye seg i det, før den ble sendt over fjellet. Den gamle frontruta hadde ellers et avgiftsoblat for New York og året 1971 limt fast på innsiden. Dette syntes han var en detalj fra bilens historie som var verdt å ta vare på og sørget for å transplantere dette over til den nye ruten. Gjennom eBay kjøpte han også ett par baklamper til bilen. Ikke fordi han trengte det, men fordi bildene vekte nysgjerrigheten hos ham. Det viste seg at lampene originalt skal være montert med en sort plastkappe som beskytter mot skader fra gjenstander som oppbevares i bagasjerommet. Denne beskyttelsen hadde han aldri sett før, men ved sammenligning mot de gamle lampehusene fant han rester av at det hadde sittet kapper her også som i sin tid må ha blitt ødelagt eller fjernet av tidligere eiere. Ifra eBay har han for øvrig forsøkt å kjøpe et låsbart tanklokk til bilen. Lokket har vist seg å eksistere i mange ulike varianter som ifølge overskriften "fits all Dart, Demon, Duster, Valiant...". Heldigvis er ikke dette noen kostbar del å bomkjøpe, men åpenbart burde mange eBay-selgere nyansere teksten litt mere enn "fits all..." Omsider har han fått tak i ett lokk som passer (ikke montert på bildene) så om noen i klubben ønsker pakkepris på ett halvt snes med krommede tanklokk er det bare å kontakte Jon. NB: lokkene passer alle biler! En nykrommet bakfanger er levert av US Auto Parts i Trondheim, og han skulle gjerne ønsket seg en nykrommet fanger fremme også. Den originale som sitter der nå bærer nemlig mer preg av slitasje enn skikket bilen for øvrig har. Sideruten i førerdøra kunne han også byttet ut da den har en del riper. Men så er det også litt av bilens historie. Ripene stammer fra hans første år med bilen. Hjemme på Ekkerøya i Vadsø blåste det til tider slik at sandkorn fra fjæra la seg i krinkelkroker rundtom på bilen og når vinduet senere ble åpnet så var ripene i glasset et faktum.

Vi gratulerer Jon Nielsen med den høye kvaliteten på restaureringsjobben hvilket også ble premiert som en av juryens ti favorittbiler på Norwegian Mopar Nats i august i fjor.

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil