Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil februar 2009

1970 Chrysler 300 Hurst

Ved utgangen av 60-tallet stod Chrysler Corp. mye bedre rustet enn ved inngangen. Interessen for billøp med bruk av heftige bigblockmotorer ble bare forsterket utover 60-tallet av et bildesign tilføyd striper, grafikk og sorte kontrastfelter. Til og med helsorte stålfelger slappe du unna med om det var del av utstyrspakken til en heftig modell. Innad i Chryslerkonsernet var muskelbilkrigen overlatt til Dodge og Plymouth. I 440 og 426 utgaver fikk disse lunte avgårde i fred da GM- og Fordkjøperne visste at man skulle puste rimelig tungt for å utfordre en slik. Chrysler produserte modellen 300 gjennom hele 60-tallet selv om den highperformanceorienterte bokstavserien ble stoppet etter 1965 og 300 L. På terskelen til 70-tallet ble så Chrysler kontaktet av Hurst Performance Corp. om å modifisere deres 300 tilpasset highperformancemarkedet. Hensikten var å produsere 2.500 Hurstsignerte utgaver av Chrysler 300 og legge i den største motoren tilgjengelig fra modellinjen, altså en 440 TNT oppgitt til 375 hk. Dette var i prinsippet samme motor Plymouth benevnte Super Commando og hos Dodge het den Magnum. 1970 ble det siste året før kompresjon og effekt falt nedover igjen. Fram til da hadde motoreffekten bare gått oppover hvilket også forsikringsprisene gjorde. Chrysler 300 ble kalt en gentleman's hotrod og henspeilte på at du like gjerne kunne kjøre fruen til opera i den, som å parkere en yppig unggutt langs landeveien. Hverken sixpack-oppsett eller 426 HEMI var et alternativ på Hurstutgaven. Dog kunne Plymouths highperformanceavdeling, The Rapid Transit System, tilby Sport Fury S/23 og GT med motorer opptil 440+6 og 390 hk. I tunge fullsizere som 300 og Sport Fury utgjorde uansett ikke forskjellen mellom 375 og 390 hk all verden. Disse var komfortable og romslige biler og hensikten var aldri å stille seg opp i nærmeste lyskryss side-ved-side en mye lettere Road Runner eller fjærvekts A-body. På landeveien var de ordentlige milslukere og i bagasjerommet tok du greit med deg fire Camaro og en GTO. Designmessig slo 300 Hurst tilbake så det holdt. De ble bygget på standard 300 todørs hardtop som hadde skjulte frontlamper og ett 300-merke plassert i grillen omgitt av frekk rød striping på begge sider. Hurstutgavene fikk derimot oransje striping. Det samme heldekkende baklysarrangementet ble brukt, mens interiøret i Hurstversjonen ble hentet fra luksusmerket Imperial. Ingen fargealternativer ble tilbydd kunden. Her var det Spinnaker White med felter i Satin Tan utvendig og brunt skinn innvendig. Utvendig ble det benyttet ett glassfiberpanser med scoop og forsenkede panserlåser for å gi det ønskede racingpreget. Bak ses ett bagasjelokk i glassfiber spesialtilpasset fra Hurst med integrert spoiler og felgene var Chryslers styled road wheels, men med fargekoding tilpasset spesielt. Standardutrustning på 300 Hurst omfattet også tidligere nevnte 440 V8 tilkoblet en tre-trinns automatkasse, servoassisterte bremser og styring, skivebremser foran og et forsterket hjuloppheng med stabilisatorstag, H70-15 dekk med uthevet, hvit skrift, større batteri, blinklysindikatorer, elektriske seter og elektriske vinduer foran/bak, askebeger foran/bak og teppekledde nedre parti av dørene. Produksjonstall for 1970 300 Hurst er usikre og varierer fra 485 til 501 enheter. At dette tallet ble så mye lavere enn de opprinnelige 2.500 skyldes en pr-glipp. Chrysler Corp. trodde Hurst skulle profilere bilen, mens hos Hurst Performance Corp. gikk de utfra at Chrysler selv markedsførte den. Sammenfallet med uoverkommelige forsikringspriser i markedet gjorde at produksjonen opphørte lenge før tiden.

Håkon Lunde Strøm fra Kongberg hadde i mange år ønsket seg en 300 Hurst inntil muligheten kom senhøstes 2007 på eBay. Tilbake i 1992 eide han en kort periode en 1970 Chrysler 300 2d HT og hadde såvidt sett Hurstvarianten i Sverige og USA. Drømmen forsterket seg ettersom årene gikk, men da en fin utgave dukket opp på eBay var det ikke anledning å dra over å se på bilen. En bekjent av Håkon gikk god for både bil og eier. Murray B. Park driver et huggeri, eier selv en 300 Hurst og var interessert i bilen på eBay. Han oppfordret imidlertid Håkon til å by på bilen da han allerede hadde en selv. Da var det.bare å stålsette seg til å legge inn ett maksbud på auksjonen. Bilen fantes i Ohio og eieren hadde hatt den i 11 år. Den var tidligere opplakkert ved en anledning og hadde fått nye setetrekk fra Legendary Auto Interior. TorqueFlite automatkassen har også blitt byttet ut, men i øvrigt er den oppgitt å være matching numbers. Håkons bil har en del interessant utstyr utover standard som cornering lights, tilt-og teleskop rattstamme med rimblow ratt, cruise control og AM/FM-radio med åttespors kassettspiller. I tillegg har den aircondition og fargede vinduer som alle de 150 første utgavene fikk, og den har gearvelgeren montert i midtkonsoll som bare 8-10% av disse hadde. Det utgjør et tall mellom 36 og 50 biler.

Håkon har stor interesse for modellen og mener dette er den eneste i Norge og at det i Sverige finnes rundt fem stykker. Det skal være produsert to convertibleutgaver, men disse ble ikke levert med Imperialinnredning foruten standard 300-innredning. En av disse convertiblene er i senere tid bekreftet vraket. Som nevnt tidliger ble ingen motoralternativer gitt. Det ble ifølge Håkon likevel solgt en 300 Hurst convertible ny med 426 HEMI, men da som et dealermontert utstyr. Det vil si at en kunde (uten økonomiske bekymringer) bestilte en standard 300 convertible levert med Hurst utseende og 426 HEMI under panseret. Ergo ville bilens fender tag avsløre at dette ikke var en ekte Hurst. Et paradoks er at selv om Hurst Performance Corp. komponerte bilene, ble likevel ingen 300 Hurst levert med den velkjente Hurst gearspaken. De to første 300 Hurst bygget og levert pressekorps og testpiloter fikk dessuten kritikk fordi vindussveivene tok i de kraftigere polstrede Imperialsetene. Chrysler tok umiddelbart affære og satte bilene opp med elektriske vindusheisere som standard. 300 Hurst ble oppgitt fra fabrikk til å prestere 0-60 mph på 7,1 sekunder. Meget bra levert fra en fullsize bil i 1970. Et problem en del kjøpere erfarte med bagasjelokket i glassfiber, var at den gedigne spoileren ikke var særlig egnet som håndtak til å stenge lokket. Det var mange som lærte dette "the hard way" og på ettermarkedet ble det fabrikert og solgt en støtteanordning for å unngå knekk her.

Håkon har vært på noen turer og treff med bilen. Han har besøkt Power Big Meet i Västerås, WPC Sweden Region sitt sommertreff i Töcksfors og vårt eget Norwegian Mopar Nationals på Elverum. Den er kanongod etter landeveien, men Håkon er Imperialmann og selv om det er Imperialinnredningen så er det fortsatt ikke Imperialklasse. Top of the line kan ikke slås av en muskelbil, og det tror vi han på. Men det er fortsatt en drømmebil!

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil