Medlemsbiler: | <- 1962 | A-Body | B-Body | C/D-Body | E-Body | F/J/M/R- Body | Øvrige biler |

Choose language

Månedens utvalgte bil mars 2012

1971 Plymouth 'Cuda

Året 1971 var siste gang muskelbilæraen raste blant gutter og unge menn i USA. For all del, visst ble det levert potente biler senere utover 70-tallet. Konkurransen om å levere kraftigst mulig bil til lavest mulig pris, var imidlertid over. Myndighetene stilte nå så strenge krav til kollisjonssikkerhet, bruk av lavere oktantall bensin og utslipp fra motorene. På toppen kom forsikringsselskapenes grassate premieøkninger som praktisk talt gjorde muskelbiler usalgbare dette året.

1971 Plymouth 'Cuda er en mytisk bil i muskelbilkretser. Ikke var den best i klassen på noen måte når det kom til ytelser eller prestasjoner. Ikke var den noen nyhet for året heller, årsmodellen hadde bare noen mindre designjusteringer fra 1970-utgaven. Ikke kan det ha vært tv-serien Nash Bridges fra nittitallet, heller. Selv om en lysegul 1971 Plymouth 'Cuda nær sagt utgjorde den ene hovedrollen, og Don Johnson spilte den andre, så ble denne serien knapt kjent utenfor USA's grenser. Og er knapt husket i dag.

Produksjonstallene for Dodge og Plymouth sine muskelbiler har i lang tid vært kjent materiale for samlere. Like lenge har det vært en kurant oppgave å dekode fender-tagen i motorrommet for å lese av hvilket utstyr bilen var levert med som ny, eksempelvis motorstørrelse, gearkasse, bakaksel og fargekoder inn- og utvendig. Et VIN-nummer fantes på dashbordet og det samme nummeret ble stanset inn ulike steder rundtom i karosseriet. Hvis det i tillegg forelå et "build sheet" fra fabrikken gjemt ett sted i bilen, fantes det full dokumentasjon på hvilket utstyr bilen ble levert med som ny. Skal bilen i tillegg kunne defineres som "matching numbers" må bilens serienummer også finnes innstanset på både motor og gearkasse, foruten at bakaksel og viktige komponenter i motorrommet skal være datomerket tilknyttet bilens produksjonsdato. I motsetning til hvor grundig en Chevrolet eller Ford kan dokumenteres, er muligheten helt unik for Moparbiler å verifisere en bils ekthet og sjeldenhet til minste detalj. Pengesterke bilsamlere har lenge vært observante på dette. Parallelt med at de har trukket opp prisene så har også de sjeldneste utgavene blitt uoppnåelige for bilentusiaster flest. I kjølvannet av dette har det blitt bygget mange klonede 'Cuda-utgaver. En kloning er en bil som er bygget opp som en 'Cuda, men der utgangspunktet er en mindre kostbar bil, for eksempel en basismodell av 1971 Barracuda eller en 1972-74 modell. I slike tilfeller er det helt avgjørende for bilens verdi at ektheten - eller kall det gjerne forfalskningen, avsløres gjennom fender tag og VIN-identifikasjon. En kan gjerne sperre opp øyne og ører over at original 1971 Plymouth 'Hemicuda convertible ble omsatt for USD 2.200.000 i forkant av siste finanskrise i USA. Det forundrer desto mere å se klonede biler avertert i Norge og Sverige for over en halv million kroner fordi det tilfeldigvis står en 426 HEMI motor i den. Det er all grunn til å undersøke historikk og dokumentasjon nøye før man handler!

Utvendige designendringer fra 1970 til 1971 Plymouth Barracuda bestod kort fortalt i doblet antall lamper fremme og bak og en ny grill i gjelledesign inspirert av rovfisken barrakuda. Muskelutgaven av Barracuda, 'Cuda, hadde også fire gjellelignende luftinntak øverst på forskjermene. Dette var et rent designtriks uten noen annen funksjon enn å skremme.

Basismodellen av Barracuda ble levert i tre karosseriutgaver dette året; coupè, hardtop og convertible. Den simpleste modellen på prislisten var coupèmodellen, dog uten at det var noen "stolpebil" i tradisjonell forstand. Coupè-utgavene var ribbet for utstyr og sidevinduene bak lot seg ikke sveive ned. Disse kom med 198 cid rekkesekser som standard. Hardtop-og convertibleutgaver hadde litt mere utstyr og kom med 225 cid rekkesekser. Barracuda Gran Coupe het modellen for kjøpere som ønsket litt luksuspreg over bilen sin. Gran Coupe fantes kun som hardtoputgave og kom med 318 V8 motor som standard. Skinnseter og delvis teppebelagte dørsider sammen med både gulv- og takmontert konsoller bidro til modellens stilige preg. Den muskelorienterte modellen 'Cuda tronet øverst på lista og ble levert som enten hardtop eller convertible. Modellene Barracuda og Barracuda Gran Coupe kunne bestilles med motorer opp til og med fireporters 383 bigblock V8, med unntak av den potente 340 smallblock V8eren. For 'Cuda utgaver var motorutvalget essensielt og den samme fireporters 383 V8 var standard. Utover dette kunne man velge 340 V8, 440+6 V8 eller den massive 426 HEMI V8 motoren. Verdt å merke seg er at 440 V8 nå kun ble levert med sixpack oppsett forgassere og at fireporters utgaven var fjernet fra modellprogrammet. Til tross for en lang liste med tilvalgsutstyr innen sikkerhet, komfort og bilens utseende, stupte salgstallene. Et tydelig tegn på at samfunnet var i dramatisk endring når det kom til muskelbiler.

Basismodellen Barracuda ble produsert i 9.459 eksemplar samlet for coupè og hardtop, og 1.014 convertibler. Barracuda Gran Coupe hardtop ble produsert i 1.615 eksemplar. 'Cuda ble levert i 6.228 hardtoputgaver og kun 374 covertibler. Går vi disse tallene nærmere i sømmene finner vi årsaken til at akkurat 1971 Plymouth 'Cuda er en så ettertraktet modell i dag. Dette var både det siste året 426 HEMI motoren ble levert og det siste året convertibleutgaver kunne leveres. Ved årets slutt stoppet produksjonen på fattige syv convertibleutgaver. I tillegg ble det eksportert to 'Hemicuda convertibler til Canada og ytterligere to til Europa. Hardtop 'Hemicuda ble det heller ikke laget flust av; kun 107 til eget marked og 11 for eksport til Canada. Trekker man fra for biler som ble slitt ut på stripa, kondemnert i kollisjoner eller rett og slett har rustet bort, er det åpenlyst sjeldne biler i dag.

Runar Mathisen fra Lørenskog har alltid holdt seg med amerikansk bil. Før 18-årsdagen hans kom faren drassende hjem på en rusten og fæl 1973 Chevrolet Vega. Det hørtes nærmest ut som han krympet seg i det han beskrev hvor tafatt han syntes bilen var. Når han la til at bilen hadde en firesylindret motor på 2,3 liter og tretrinns manuell gearkasse, var det som om samtalen vår gikk over til å gråte på hverandres skuldre i sympati med det onde i verden. Vega'en ble uansett gjort kjøreklar og han beholdt den en fire-fem års tid som ungdomsbil. Samtidig som han unnagjorde militærtjenesten, steg han i gradene både på skulderklaffene og i bilparken. En 1955 Chevrolet med en betydelig mere potent motor ble innhandlet. Nå skal vi ikke gå lenger i detalj på merittlista hans, men nevner et par Cadillacer, tolv Ford Mustanger og at noen Corvetter har vært innom. En 1955 Chevy i klassiskt gasser-stuk finnes fortsatt hjemme i garasjen. En 1955 Chevy Nomad er nylig innkjøpt fra USA, men i skrivende stund ikke sendt derfra. Den 'Cudaen han har nå er den tredje i hans eie. Akkurat 1971-modellene av Plymouth 'Cuda har han lenge vært svak for. Noen år tilbake i tid kjøpte han en gul Barracuda fra ett tidligere klubbmedlem i Haugesund. Denne bilen hadde tidligere blitt modifisert med handikaptilpasset utstyr, men Runar gikk løs på den med friske planer. 340 smallblockmotoren ble plukket ned og han overhalte den selv. Deretter monterte han den tilbake sammen med en 5-trinns manuell gearkasse. Ett sett med sportslige Recarostoler sammen med moderne felger og lavprofildekk, gjorde både bil og fører i stand til å utnytte ressursene fra motoren. Runar ønsket seg en ekte 'Cuda utgave og tok inn et objekt med 340 V8 og manuelt gear fra England. Denne ble kjøpt usett og svarte ikke helt til hvilken framstilling selgeren hadde gitt ham. Dermed ble den også solgt videre før han la ned mere penger og energi i den.

I fjor kom endelig den fine 'Cudaen du ser på bildene ovenfor på plass hjemme hos Runar. Dette er en original V-kodet 1971 Plymouth 'Cuda 440+6 oppgitt til 385 hk. Med produksjonstall på 237 hardtoper og bare 17 convertibler er disse nesten like sjeldne som 'Hemicuda varianten. Motoroppsettet med en 440 Commando V8 under tre toporters forgassere gjorde bilene omtrent like raske som 'Hemicuda. 440 motorene var imidlertid mye snillere både på serviceutgifter og på bensinforbruket. På normal kjøring forsynte den midterste forgasseren alene motoren med bensin og luft, mens ved heftig gasspådrag eller kickdown kom de ytre forgasserne etter og matet på med suppe så lenge sjåføren bare holdt seg smilende. 'Cudaen Runar har fått tak i er ett stjerneeksempel på muskelbil. Den ble bestilt ny med en av de heftigste motorene på markedet - og nær sagt ingen påkostninger utenom. Her finnes ingen servoassistanse til styring eller bremser, ei heller skivebremser. Bakakslingen er den solid dimensjonerte 8 ¾ standardakslingen med 3.23:1 utveksling, men uten differensialsperre. Hjulene består av 14" stålfelger med enkleste type navkapsler. Innvendig har den standard instrumentpanel, altså ingen turteller. Det eneste som finnes av luksus er en AM/FM radio med kassettspiller og båndopptaker. Den har også konsoll mellom setene med et låsbart oppbevaringsrom og hvor gearvelgeren står plassert.

Bilen har gjennomgått en seriøs restaurering i USA på begynnelsen av 2000-tallet. Runar kjøpte den fra en samler i Los Angeles-området som satt på rundt 80 klassiske biler. Bilen har høstet priser på flere større treff i USA, og før kjøpet ble han forevist dokumentasjon utstedt av Galen Govier. Han tok sjansen på å kjøpe også denne bilen usett, men nå var det ikke katta i sekken som kom drivende i land med båten. Han har blitt positivt overrasket på flere punkter og oppfatter bilen som bedre enn hvordan selger fremstilte den. Den har rullet 2.000 miles etter restaureringen og holder likevel topp klasse. Bilen ble i det store restaurert ifølge originalspesifikasjonene, men noen små avvik/oppgraderinger er gjort. Fargekoden er den korrekte GK6 Autumn Bronze, men utvendig finnes nå heldekkende billboard-dekaler over bakskjermene og såkalte Road Lamps er montert under støtfangeren fremme. Begge deler var tilbehør som bilen kunne leveres med originalt.

Runar var på Hadeland og i Moss i fjor på treff med bilen. Han er ikke opptatt av å vise bilen for å samle pokaler. Det er nytelse og bruk som gjelder. Han har dessuten en plan for ett aldri så lite nytt avvik fra originalskjemaet. Han liker å kjøre bilene sine som de var ment for - og å kjenne at det virker. I den sammenheng skuffer setene i bilen ham slik at planer finnes for ett sett stoler med betydelig mere sidestøtte. Noen større inngrep enn dette vil han ikke utsette denne perlen for, og originalstolene blir selvsagt satt på hylla og tatt godt vare på. En 1971 Plymouth 'Cuda 440+6 i nydelig originalstand tukler man ikke med.

Foto: Runar Mathisen/annonsebilder

[Tilbake]

Tidligere Månedens bil